Bursdagssang

Til morgenen idag så ble jeg som jeg sa i det tidligere innlegget, kjørt av mamma til skolen. Det førte til at jeg var litt sein, og i det jeg går inn i klasserommet, klar til å få en anmerkning av alles kjære Hannemor, hører jeg Sondre si et eller annet i banene "Nå kommer hun!".

Jeg møtes av kraftig sang. Bursdagssang. Jeg er offeret, der jeg står forrest i klasserommet. Ja, jeg ble mildt sagt overrasket, og nei, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble ikke mindre satt ut av at jeg så Sondre sitte med kameraet sitt, og jeg skjønte fort at han filmet. Sekundene med allsang ble brukt til å stå å smile (en smule rød?), hjemme meg bak døra og smådanse litt. Da jeg så på filmen i etterkant, var det ikke vanskelig å se at jeg ser ganske lost ut.

Hele greia avslutta med at jeg mumlet/sa et halvveis sjenert takk, og løp bakover til plassen min.

Men for all del, det var kjempegøy at folka sang bursdagssangen for meg! Jeg likte det, selv om jeg ble rimelig overrasket. Jeg mener, når man forventer seg å ankomme et klasserom med Hannemor, og få kommentaren "Anmerkning!" slengt etter seg, hvordan skal man da reagere når det ikke er en anmerkning man får, men "Hurra for deg"?
Jeg tror de fleste som har hatt Hannemor som lærer, vet hva jeg prater om.

Hannemor var syk idag forresten. Det var forklaringa til buldrende bursdagssang.