Eplenektar

Jeg stod opp for en halvtime siden, og nå sitter jeg og surrer på den bærbare pc-en min. Den stasjonære pc-en er for øyeblikket opptatt; Kusina mi Hilde og tremeningen min Marianne - begge på 12 år - er på besøk, og de prøver ut the Sims 3. Jeg har akkurat spist frokost og drukket en ganske god eplenektar, ellers vil jeg ikke si at jeg ikke gjør noe nyttig for øyeblikket. Annet enn å se på Disney Channel.

If I was to choose between a pair of shoes and blues...

For øyeblikket er jeg hjemme, og klokka er to. Egentlig bør jeg være lur, og gå å legge meg, så jeg får snudd døgnet tilbake, men dessverre er jeg ikke så lur. Sitter for øyeblikket og hører på frisk elektronika; Et band som heter Owl City. Veldig bra, bør sjekkes. Egentlig er det vanskelig å si om det er et band. Et en-manns-band, kanskje? Ettersom jeg har skjønt, er det bare en mann/gutt som lager musikken (men et par av sangene har en gjestesanger). Talentfull er han iallefall.

Jeg er i grunnen ganske flink til å skrive om ingenting. Sånn som nå, når jeg forteller om at jeg er flink til å skrive om nettopp det: ingenting.
Det jeg egentlig ville skrive om, var å ta valg. Bare litt kort, siden jeg kunne skrevet en svær stil om valg; jeg har så mange tanker rundt det. Som for eksempel at jeg ikke tror på skjebnen (at framtiden allerede er bestemt av høyere makter), men at det heller er våres valg som bestemmer hvor vi ender opp.

Det er lite gøy når du sitter med slanger som olmer seg rundt i magen, fordi du ikke vet hva du skal velge. Har jeg tatt mitt endelige valg? Hva hvis det ene valget er dårligere enn det andre? Hva om det er motsatt? Kommer jeg til å angre? Hva gjør jeg hvis jeg angrer?

Og når vi snakker om sola, tror du ikke slangene bukter seg tilbake når jeg minner meg selv på dette? Jeg tror jeg trenger litt mer feel good-musikk.

Let's burn this filthy town straight into the ground with our dirty looks and glances

Det brenner! En plass i mellom Brevik og Langesund, nærmere Brevik. Jeg og Thea var nesten akkurat nede på stranda, og kikka på tordenværet som raver i den retningen, så fikk vi øye på en lysende, rødlig prikk. Den ble større, så mindre, og så større igjen. Altså, det var levende flammer med andre ord. Det var smålig ekkelt igrunn, nettopp fordi vi så det. Jeg vet ikke om det var skogbrann eller husbrann, og det er noe som skremmer meg. Alt jeg vet er at hva enn det er, står det nok i full flamme for øyeblikket.

Da Thea og jeg så at så at de mørke skyene nærmet seg sakte, men sikkert, fant vi ut at det var lurest å stikke hjem. Komisk var det, da vi kom hjem og sa til foreldrene mine at det brenner, og pappa sier at det ikke brenner. Vi viser han, og han sier at det er røyken fra et bygg som heter Rastnes eller noe sånt. Vi fortsetter å protestere, til vi ser tydelige flammer (det var lettere å se flammene nede fra stranda, enn fra rommet mitt), og en av oss sier: "Ser du ikke at det brenner?!" Så kommer pappa med kommentaren "Visst brenner det!!".

Jeg tenker jeg snart stikker opp på rommet igjen, og sjekker hvordan det ser ut.