Da jeg sprakk og alt falt ut

Jeg er sliten, og jeg har vondt i hodet.
I dag har jeg gått tur, om noe ufrivillig. Det var også veldig kaldt og mørkt. Jeg var en tur i barnehagen jeg gikk i da jeg var liten, og selv om det er klisjé, savner jeg virkelig tiden da bekymringer var et fremmedord og man gråt bare hvis man fikk skrubbsår på kneet. I tillegg gikk jeg inn der hvor de pleide å ha syklene (det var faktisk åpent - en idé ville vært å låse?), og de har fortsatt syklene der. Om ikke jeg tar veldig feil, tror jeg det var de samme spadene som var der da jeg var 5 år også. Det fikk fram minner - jeg husker det var spesielt en sykkel - den minste, søteste - som jeg elsket. Den var min. Virkelig, hvis noen tok den, ble jeg sur.

Nå er jeg sliten og trøtt, og jeg bør øve på piano til i morgen. Jeg er offisielt i dårlig humør - begeret renner over.

Bilder er ok i blogginnleggets øyeblikk. "My grandma. She's going through Colon Cancer. She tells you time and time again that she "feels no pain"... that she is doing well. But if you look into her eyes, you see a different story. Please get better, I love you grandma." Det har fotografen skrevet om dette bildet (gå inn på linken, og se under bildet for mer).


through her eyes by ~kangcaru on deviantART


Og en annen tegning:


Blowing Bubbles by `AquaSixio on deviantART