Jeg ligger og venter på stjernene...

... Og de dukker opp med stjerneskudd.

Det er en uke igjen til jul.
Nei, jeg har ikke julestemning. Jeg kan ikke helt forestille meg at om en uke ser jeg på tre nøtter til askepott, spiser julemat og åpner gaver ved et juletre. Kanskje fordi jeg ikke ønsker meg noe spesielt i år? For det gjør jeg ikke. Jeg har sitti lenge og tenkt "Hva er det jeg trenger?" og jeg har ikke et stort behov for å få noe mer... Jeg har masse - jeg har faktisk nok av duppeditter og dittetupper. Derfor endte ønskelista opp med noen bøker og litt sånt - jeg satt faktisk ei stund og tenkte hva jeg ville ha, og jeg føler at noe av det jeg skrev, ble bare skrevet for å fylle tom plass.

Jeg lurer på om jeg skal begynne å tro på tegn eller noe sånt. Som i advarsler som vises i forskjellige ting. Forrige lørdag hadde jeg vært hos Dina og jeg dro på nordbyen en liten tur etter det. Jeg hadde bare planer om å være der en time, men jeg rakk ikke bussen som gikk halv tre. Av en eller annen grunn hadde den bussen bestemt seg for å være på tida. "Jaja," tenkte jeg og venta på bussen som går en halvtime etter, som jeg tok til byen. Deretter gikk jeg litt å susa i byen for så å ta halv fire-bussen derfra, men vi kom ikke lenger enn til jernbanestasjonen, for da hadde bussen sagt stopp, og streika. Der satt vi og venta i mer eller mindre 40 minutter, før det endelig kom en buss til å hente oss. Dagen jeg kunne komme hjem klokka tre, ble til dagen jeg kom hjem litt før fem. Det får meg til å tenke: "Er det noen som ikke vil at jeg skal ta bussen hjem?". På tirsdagen var det også noe galt med bussen jeg skulle ta hjem - døra ville ikke åpne og lukke seg når den fikk beskjed om det, og idag - nok en gang - rakk jeg ikke bussen, denne gangen fordi jeg skulle bare betale for noe på en butikk, men den eneste som jobbet var i full gang med å hjelpe ei dame med å velge ut klær, og det tok ganske lang tid før damen fikk betalt seg ferdig. Da det endelig ble min tur, var klokka egentlig blitt så mye at bussen hadde dratt, men jeg løp ut likevel, i håp om at den var litt for sein. Den gang ei. Det er rart, hvordan alt skal skje i samme uke.