Baksnakking

Jeg har på følelsen av at jeg mangler en sånn jentegreie som mange jenter har - ikke alle, men mange. Det er evnen til å kunne baksnakke for gleden ved å baksnakke.

Det er umulig å ikke si negative ting om andre, og enda mindre umulig å tenke negativt om andre. Og blant jenter er det ofte sånn det starter, ved at man irriterer seg over noe et menneske gjør eller sier, og snakker om det til en venn. Sånn har det antageligvis alltid vært, og det kommer sikkert alltid til å være sånn.

Noe jeg blir svært overrasket over, er hvordan jenter kan snakke dritt om mennesker de ikke en gang kjenner. Jeg har selv sett og hørt jenter som har sagt nedsettende ting om forbipasserende. Det kan være kritikk om klær og utseende.

Hvorfor gjør de det? For å sette seg selv høyere, eller rett og slett bare for å ha noe å snakke om? Vel, da anbefaler jeg dem at de heller kan snakke om været eller noe litt mer interessant! Det får meg faktisk til å lure på hvor ofte folk jeg ikke kjenner, snakker dritt om mine klær og mitt utseende.

Det var en gang på ungdomsskolen at jeg tok et oppgjør med meg selv. Jeg skulle godta folk som de er, for alle mennesker har negative sider ved seg. I tillegg skulle jeg slutte å baksnakke folk, bare for å baksnakke. Det at jeg lærte meg å godta mennesker, førte også til at jeg lærte at hvis du godtar folk, og liker dem for den de er, blir det enklere å ikke baksnakke.

Jeg er veldig takknemlig for at de jeg henger med, ikke er typer til å baksnakke. Og selv skal jeg fortsette å godta folk som de er, for det er mye bedre enn å gå rundt å irritere seg over folk. Jeg vet også at det er vanskelig å ikke baksnakke i det hele tatt, og jeg er absolutt ingen perfekt "ikke-baksnakker".
Men hva skal jeg si? Jeg prøver så godt jeg kan!